Lasse & Anita - Person Sheet
Lasse & Anita - Person Sheet
NameNiels Knag Jæger 
, 9C6R
, 9C6RBirth1706
Death1780
FatherAhasverus Christiansen Jæger (1679-1745)
MotherKirsten Castberg (1689-1758)
Notes for Niels Knag Jæger
«Thi bør den kaldes Jægersminde»
av Jo Gjerstad
Du var klokker til den kirke hvor jeg er sognepræst – men jeg skriver det for at brøste mig deraf: at du indtil døden værdigede mig navn af din fortroelige venn.
Det var Johan Nordahl Brun, på dette tidspunktet sokneprest til Korskirken, som ordla seg på denne måten da han holdt «liigprædigen» over sin avdøde venn, Niels Knag Jæger.
Sistnevnte hadde vært kirkens klokker i hele 38 år, og utført oppgaven til menighetens tilfredsstillelse. Jæger var 74 år da han døde 19. mai 1780. Han etterlot seg blant annet en stor boksamling og en del «mathematiske instrumenter».
Det er imidlertid ikke dette som har gjort navnet hans udødelig i fødebyen. Jæger fant nemlig i godt voksen alder på noe så originalt som å dyrke opp et stort myrområde i Ytre Sandviken.
Allerede i likprekenen navnga Nordahl Brun myren: «Han tog ingen hustru, han tog en myhr, han uttørrede myhren og den han, han ble gammel, den blev ung, han gav den klædning af modent korn, at tæt kløver, af yndige blomster, den tog hans pænge, den svækkede hans kræfter, den grønnedes da han døde – thi bør den kaldes Jægers Minde.»
Gjennom Jægersminde, Jægermyren og Jægerbakken lever Jægers navn videre den dag i dag, 241 år etter han døde.
Slekten Jæger
Slekten Jæger kom til Norge fra Danmark i 1650 via sokneprest til Helleland på Jæren, Christian Clausen Jæger.
Sønnen, Ahasverus Jæger, ble i 1723 utnevnt til tollbetjent i Sandviken. Niels Knag Jæger var hans eldste sønn.
Niels hadde en rekke interesser. I 1760 fikk han tillatelse av Sandvikens eier, Johan Garmann ( Johan Johanson Garmann ), til å dyrke opp et myrområde mellom Nyhavn og Breiviken og gikk inn for oppgaven med lyst og sjel. Arbeidet ga også resultater.
I 1770, etter ti års hardt arbeid, inviterte han Bergens borgere til å ta området i øyesyn, noe som også ble gjort.
Han fikk oppført både våningshus, løe og lysthus. Det siste håpet han ville bli brukt av det spaserende publikum. Han plantet også en rekke trær som innhegnet området.
Stor var derfor sorgen da han en søndag morgen i 1778 så at vandaler hadde knekket alle trærne.
Etter Jægers bortgang ble gårdsbruket Jægersminde drevet av familien i flere slektsledd.
Med tiden forfalt imidlertid klokkerens store rydningsarbeid, og åkeren ble mer eller mindre et vassykt markstykke.
«Paddemyren» eller «Jægermyren» ble den kalt på folkemunne. Siste generasjon Jæger på Jægersminde var repslager, senere proprietær Peder Christopher Jæger.
I hans tid ble Jægersminde et populært utfartssted for Bergens borgerskap. Han drev der både traktørsted og skytebane, og var i 1845 initiativtaker til stiftelsen av «Skyteselskabet Skytten».
Etter kappskytingen samlet deltakerne seg inne i traktørstedet hvor «skaaler, taler, ang og foredrag bidrog til aa fremkalle en munter og belivet stemning».
I 1862 ble skytebanen utvidet og betjent av både «Skytten» og den nystiftede «Bergen Vaabenøvelsesforening». Det året startet kappskytingen 1. juni.
Kjøpmann Christopher Kahrs fikk førstepremie, kjøpmann Hans August Wingaard ble nr. 2 og repslager Ditlef Bruland ( Ditlef Nicolai Bruland ) nr. 3.
Madam Andersens traktørsted
Jægermyren opptrer også i Amalie Skrams epos om Hellemyrsfolket, da under den folkelige betegnelsen «Paddemyren».
Å dra på landtur, «plassertur», med båt var en vanlig foreteelse for bergensborgerne på 1800-tallet.
I Hellemyrsfolkets tredje bind, «S.G. Myhre» er Sivert Jensen og vennene på vei til Eidsvåg da de må gjøre vendereis fordi det blir for kaldt. I stedet går de i land på Hegrenes med de katastrofale følgene dette får for Sivert; der slår han i hjel «Småfylla», sin egen farmor.
Etter å ha lekt «pikkelesten» rundt Krutthuset, dro Sivert og resten av selskapet over «Paddemyren» til Madam Andersens traktørsted for å spise aftens.
Der utviklet måltidet seg til å bli en gedigen fyllefest som endte med at gjestene ble kastet på dør. Familien Jægers traktørsted, Jægersminde, var nok modell for denne madammens etablissement.
Begge skyteselskapene var eksklusive organisasjoner som rekrutterte medlemmer innen «Embets- og Kjøbmannsstanden» som det skrevet står. Det ville være helt naturlig at skipsfører Bernt August Ulrik Müller ( Bernt Ulrik August Müller ) var blant disse.
Hvis det var så, er det ikke urimelig å forestille seg at hans unge, vakre ektefelle, Amalie ( Bertha Amalie Alver ), var med ham til Jægersminde noen ganger. Kan det være forklaringen på at hun i København i 1890 kunne beskrive landskapet på Jægersminde med en slik nøyaktighet?
Jægers Minde haveby
Etter Peder Jægers bortgang i 1879 ble Jægersminde solgt til skipsfører Ole Andreas Jetmundsen fra Ulsteinvik. Som familien Jæger drev også han gårdsbruket med paktere.
Skipsreder Thorvald Halvorsen overtok Jægersminde fra Jetmundsens arvinger i 1915. På 1930-tallet ble store deler av klokker Jægers kultiverte jordbruksland omgjort til et moderne boligområde.
Skipsreder Halvorsen fikk datidens store stjerne, arkitekt Leif Grung, med på laget. I 1937 var «funkis-byen» Jægers Minde haveby ferdig.
Til tross for de drøyt 80 årene som er gått siden havebyen var ny, virker den fortsatt relativt moderne. Og selv om mange av husene har gjennomgått større og mindre forandringer, har området stadig sin spesielle karakter i behold.
Kilde:
https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/WO4v92/thi-boer-den-kaldes-jaegersminde
av Jo Gjerstad
Du var klokker til den kirke hvor jeg er sognepræst – men jeg skriver det for at brøste mig deraf: at du indtil døden værdigede mig navn af din fortroelige venn.
Det var Johan Nordahl Brun, på dette tidspunktet sokneprest til Korskirken, som ordla seg på denne måten da han holdt «liigprædigen» over sin avdøde venn, Niels Knag Jæger.
Sistnevnte hadde vært kirkens klokker i hele 38 år, og utført oppgaven til menighetens tilfredsstillelse. Jæger var 74 år da han døde 19. mai 1780. Han etterlot seg blant annet en stor boksamling og en del «mathematiske instrumenter».
Det er imidlertid ikke dette som har gjort navnet hans udødelig i fødebyen. Jæger fant nemlig i godt voksen alder på noe så originalt som å dyrke opp et stort myrområde i Ytre Sandviken.
Allerede i likprekenen navnga Nordahl Brun myren: «Han tog ingen hustru, han tog en myhr, han uttørrede myhren og den han, han ble gammel, den blev ung, han gav den klædning af modent korn, at tæt kløver, af yndige blomster, den tog hans pænge, den svækkede hans kræfter, den grønnedes da han døde – thi bør den kaldes Jægers Minde.»
Gjennom Jægersminde, Jægermyren og Jægerbakken lever Jægers navn videre den dag i dag, 241 år etter han døde.
Slekten Jæger
Slekten Jæger kom til Norge fra Danmark i 1650 via sokneprest til Helleland på Jæren, Christian Clausen Jæger.
Sønnen, Ahasverus Jæger, ble i 1723 utnevnt til tollbetjent i Sandviken. Niels Knag Jæger var hans eldste sønn.
Niels hadde en rekke interesser. I 1760 fikk han tillatelse av Sandvikens eier, Johan Garmann ( Johan Johanson Garmann ), til å dyrke opp et myrområde mellom Nyhavn og Breiviken og gikk inn for oppgaven med lyst og sjel. Arbeidet ga også resultater.
I 1770, etter ti års hardt arbeid, inviterte han Bergens borgere til å ta området i øyesyn, noe som også ble gjort.
Han fikk oppført både våningshus, løe og lysthus. Det siste håpet han ville bli brukt av det spaserende publikum. Han plantet også en rekke trær som innhegnet området.
Stor var derfor sorgen da han en søndag morgen i 1778 så at vandaler hadde knekket alle trærne.
Etter Jægers bortgang ble gårdsbruket Jægersminde drevet av familien i flere slektsledd.
Med tiden forfalt imidlertid klokkerens store rydningsarbeid, og åkeren ble mer eller mindre et vassykt markstykke.
«Paddemyren» eller «Jægermyren» ble den kalt på folkemunne. Siste generasjon Jæger på Jægersminde var repslager, senere proprietær Peder Christopher Jæger.
I hans tid ble Jægersminde et populært utfartssted for Bergens borgerskap. Han drev der både traktørsted og skytebane, og var i 1845 initiativtaker til stiftelsen av «Skyteselskabet Skytten».
Etter kappskytingen samlet deltakerne seg inne i traktørstedet hvor «skaaler, taler, ang og foredrag bidrog til aa fremkalle en munter og belivet stemning».
I 1862 ble skytebanen utvidet og betjent av både «Skytten» og den nystiftede «Bergen Vaabenøvelsesforening». Det året startet kappskytingen 1. juni.
Kjøpmann Christopher Kahrs fikk førstepremie, kjøpmann Hans August Wingaard ble nr. 2 og repslager Ditlef Bruland ( Ditlef Nicolai Bruland ) nr. 3.
Madam Andersens traktørsted
Jægermyren opptrer også i Amalie Skrams epos om Hellemyrsfolket, da under den folkelige betegnelsen «Paddemyren».
Å dra på landtur, «plassertur», med båt var en vanlig foreteelse for bergensborgerne på 1800-tallet.
I Hellemyrsfolkets tredje bind, «S.G. Myhre» er Sivert Jensen og vennene på vei til Eidsvåg da de må gjøre vendereis fordi det blir for kaldt. I stedet går de i land på Hegrenes med de katastrofale følgene dette får for Sivert; der slår han i hjel «Småfylla», sin egen farmor.
Etter å ha lekt «pikkelesten» rundt Krutthuset, dro Sivert og resten av selskapet over «Paddemyren» til Madam Andersens traktørsted for å spise aftens.
Der utviklet måltidet seg til å bli en gedigen fyllefest som endte med at gjestene ble kastet på dør. Familien Jægers traktørsted, Jægersminde, var nok modell for denne madammens etablissement.
Begge skyteselskapene var eksklusive organisasjoner som rekrutterte medlemmer innen «Embets- og Kjøbmannsstanden» som det skrevet står. Det ville være helt naturlig at skipsfører Bernt August Ulrik Müller ( Bernt Ulrik August Müller ) var blant disse.
Hvis det var så, er det ikke urimelig å forestille seg at hans unge, vakre ektefelle, Amalie ( Bertha Amalie Alver ), var med ham til Jægersminde noen ganger. Kan det være forklaringen på at hun i København i 1890 kunne beskrive landskapet på Jægersminde med en slik nøyaktighet?
Jægers Minde haveby
Etter Peder Jægers bortgang i 1879 ble Jægersminde solgt til skipsfører Ole Andreas Jetmundsen fra Ulsteinvik. Som familien Jæger drev også han gårdsbruket med paktere.
Skipsreder Thorvald Halvorsen overtok Jægersminde fra Jetmundsens arvinger i 1915. På 1930-tallet ble store deler av klokker Jægers kultiverte jordbruksland omgjort til et moderne boligområde.
Skipsreder Halvorsen fikk datidens store stjerne, arkitekt Leif Grung, med på laget. I 1937 var «funkis-byen» Jægers Minde haveby ferdig.
Til tross for de drøyt 80 årene som er gått siden havebyen var ny, virker den fortsatt relativt moderne. Og selv om mange av husene har gjennomgått større og mindre forandringer, har området stadig sin spesielle karakter i behold.
Kilde:
https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/WO4v92/thi-boer-den-kaldes-jaegersminde