Nils og Gønette bodde flere steder i Haus prestegjeld. Gønetta døde imidlertid i 1777 hos sin sønn Besse Nilsen på Tunestveit i Arna.


Gønette ble født utenfor ekteskap i Samnanger i 1699. Hennes mor Synneva Torkildsdtr. kom fra gården Kvittingen og hadde oppgitt prestesønnen Peder Hansen Hope som barnefar.
Han hadde allerede fått to barn utenfor ekteskap og et tredje barn ville ført til fengselsstraff i tillegg til bøter. Det var derfor ikke så rart at han nektet for farskapet.
Gønette kalte seg imidlertid Pedersdtr. all sin tid. Moren Synneva ble seinere gift til Sedalen i Vaksdal og slik havnet Gønette dit også.

Bygderykter
Gønette ble etter hvert tjenestejente på Jamne hos det barnløse ekteparet Nils Johannessen Jamne (ca.1670-1738) og Eli Larsdatter (ca.1647-1726). I 1722 gikk det rykter på bygden om at Gønette både hadde forlatt sin tjeneste uten reisepass og avskjed og at hun skulle være gravid. Det var ingen som visste hvor hun hadde reist.
I første omgang ble den påståtte barnefaren Nils Jamne innkalt til futen for å forklare seg. Han nektet først enhver befatning med Gønette og noe barn.

Saken havnet derfor på bygdetinget der sorenskriveren sørget for at flere naboer ble avhørt om Gønettes graviditet og bortreise. Det ble da kjent at Gønette hadde fortalt flere at hun var gravid og at det var Nils som var barnefar.
Han hadde også rådet henne til å reise til «Nordlandene» (dvs. Nord-Norge). Saken ble utsatt til neste ting der også Nils Jamne måtte innfinne seg til nytt avhør. På det neste bygdetinget tilsto Nils. Han måtte derfor stå offentlig skrifte i Bruvik kirke. I tillegg ble han idømt å miste hele sin formue til Kongen. Skiftet etter ham ramser opp alle eiendelene og all gjelden. Når gjelden var dekket inn besto verdiene av 3 riksdaler som ble delt likt mellom Kongen og Nils Jamnes uskyldige kone Eli.

Gønette returnerer
Det har så langt ikke lykkes å finne spor etter barnet Gønette fikk i 1722, men i 1723 kom hun tilbake og måtte skrifte offentlig i Bruvik kirke den 7. november.

I kirkeboken står det at hun hadde vært bortrømt til Tromsø. Hun måtte også betale en bot på 12 lodd sølv.
Man skulle kanskje tro at Nils og Gønette ville holde seg borte fra hverandre etter dette, men historien fortsetter.
Den 27. januar 1726 blir Nils Jamnes kone Eli gravfestet, hun var da 79 år, 9 måneder og 3 uker gammel.

«Synd og Forargelse»
Etter at Nils var blitt enkemann tok han Gønette i hus som tjenestejente. Det gikk som det måtte gå, Gønette ble gravid igjen.
Den 19. januar 1727 ble datteren deres døpt Eli i Bruvik kirke. Selv om barnet ble oppkalt etter den avdøde konen til Nils, var dette en ny forseelse som de skulle straffes for.
Futen Jens Lem skrev i oktober 1727 brev til stiftbefalingsmann Undall om Nils og Gønette. I dette fortelles at Nils ble idømt å betale 24 lodd sølv i bot og Gønette 12 lodd sølv. Ingen av dem hadde noe å betale bøtene med, og deres samboerskap og barneavling var til «Synd og Forargelse» i menigheten.
Presten Gert Geelmuyden hadde derfor bedt futen om hjelp til å få skilt disse to fra hverandre. Futen beordret Nils til å kvitte seg med Gønette eller «dette Løsagtige Qvinde Mennische». På tross av dette og uten tillatelse fra noen skulle imidlertid Nils Jamne i 1727 ha reist til København for å søke Kongen om tillatelse til å gifte seg med Gønette.
Den 27. mai 1728 fikk Nils kongelig bevilling til å gifte seg med Gønette, mot å betale 4 Riksdaler til St. Jørgens hospital. Nils og Gønette ble trolovet 20. juni og ble ekteviet 18. juli 1728.

Endelig gift – hva nå?
Selv om de endelig hadde fått gifte seg ble ikke livet deres en dans på roser.
Økonomien var skral etter at Nils hadde mistet sine eiendeler som straff for horeriet sitt. Nils og Gønette flyttet først til Åsen under Hesjedal på Osterøy, og siden måtte de leie seg husvære på Stanghelle. De fikk flere barn i ekteskapet, men de fleste døde som barn.

Nils må ha dødd før 1750, for dette året giftet Gønette seg opp igjen med enkemannen Lars Fabiansen Grøtåaen på Osterøy.

Den nye mannen døde i 1756, 91 år gammel. Da måtte Gønette over på fattigkassen, og fikk da legd hos ulike gårdbrukere på Fossmark og Skreien. Da hun døde i 1777 bodde hun hos sønnen Besse på Tunestveit i Arna.


Kilde: https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/OndeKq/Dette-Losagtige-Qvinde-Mennische