Jacob Hansen Juel

Kilde:
http://snl.no/.nbl_biografi/Jacob_Juel/utdypning

http://nbl.snl.no/Jacob_Juel

.Jacob Juel, født 1744, fødested Christiania, død 21. april 1800, dødssted Fredros i Värmland, Sverige, (døpt .6.23; begr. i Gunnarskogs kyrka. Embetsmann og forretningsmann. Foreldre: Overhoffrettsassessor og trelasthandler, justisråd Hans Juel (1702–65) og Else Sophie Dorothea Rasch (1723–1807). Gift i Christiania 31.1.1778 med Sophie Dorothea Hersleb (3.1.1751–6.5.1801), datter av rektor Jacob Peter Hersleb (1716–81) og Else Marie Arctander (1720–1800). Dattersønn av Jacob Rasch (1669–1737); bror av Maren Juel (1749–1815).

Jacob Juel var hovedkasserer i Norge, en sentral mann i trelastpatrisiatet og historisk betydningsfull som ansvarlig for den største kassamangel i enevoldstidens Norge, et resultat av et tidstypisk samrøre mellom offentlige og private finanser.
Juel var født inn i Christiania-eliten og fulgte i farens fotspor både som trelastkjøpmann og som embetsmann. Dessuten var han knyttet til de andre elitefamiliene i svogerskap og vennskap. Han utvidet farens trelasthandel, skaffet seg store jord- og skogeiendommer og var skipsreder. Han ble ansett for å være en av landets rikeste menn og residerte i Christianias flotteste bygård, som senere ble tatt i bruk av Krigsskolen.

Juel studerte ved universitetet i København, og etter dansk juridisk eksamen der 1763 reiste han tilbake til Christiania for å gå inn i farens forretning. 1766, året etter farens død, ble han knyttet til Overhoffretten i Christiania som auskultant (en lærestilling), og 1770 ble han assessor der, slik også faren hadde vært. Viktigst var det at han 1774 ble utnevnt til kasserer i den norske Zahlkasse (en kombinasjon av hovedkasse og sentralt regnskapskontor), der han etterfulgte sin svoger Peder Holter (gift med søsteren Maren).

Juel svingte seg opp til stor rikdom som embetskjøpmann med kontroll over kronens hovedkasse i Norge. I en tid da Norge manglet et eget bankvesen og en betydelig handelsvirksomhet skapte stort behov for likviditet og kortsiktig finansiering, brukte zahlkassereren kassabeholdningen til å finansiere sin egen økonomiske virksomhet.

Det var en bevisst politikk fra regjeringen i København å overlate bestyrelsen av kassen til en av trelastkjøpmennene i Christiania; dermed mente regjeringen at man hadde bedre sikkerhet mot kassamangel, også fordi venner av kassereren fra det samme miljøet kunne hjelpe ham. Juel var ansett for å være en pålitelig embetsmann, og kontrolløren på stedet, stiftamtmann Albrecht Levetzau, hadde sterk tro på ham. Men 1783 oppdaget Rentekammeret i København at beholdningen i Zahlkassen skulle være mye større enn tidligere opplyst og at pengene ikke fantes i kassen. September 1783 fikk Levetzau ordre om å suspendere Juel, noe han gjorde med stor ulyst.

Sommeren 1784 ble det klart at Juel ikke kunne dekke det som manglet i kassen, og han ble da satt i arrest i et hus på Akershus festning. Men natten mellom 15. og 16. september 1784 rømte han til Sverige, fulgt av en tjener og den bestukne soldaten som om natten holdt vakt ved hans dør. Det var en velorganisert flukt, der hester stod klar på skysstasjonene for å frakte ham til grensen. Det viste seg at det manglet 556 000 riksdaler i Zahlkassen, og 1785 ble Juel dømt av høyesterett i København til å erstatte kongen mankoen og til livsvarig fengsel. Kongen oppnevnte en kommisjon, ledet av Bernt Anker og generalkrigskommissær Johan Didrik Fleischer, som solgte alle Juels eiendeler til inntekt for kronen; salget innbrakte 324 000 riksdaler. Visse indisier tyder på at kommisjonen manipulerte med salgene til fordel for kjøperne i Christiania – en av dem var Bernt Anker.

Årsaken til at Juel mislyktes, var at han drev mer dristige forretninger enn Holter hadde gjort, at han ble rammet av de sviktende konjunkturene på slutten av den amerikanske uavhengighetskrigen 1781–83 og at det ble satt tvert stopp for hans virksomhet.
Etter flukten til Sverige etablerte Juel seg som jernverkseier i Värmland med lån fra svogeren Peder Holter. Søsteren Maren arbeidet aktivt for at han skulle få komme tilbake til Norge, hjulpet av ektefellene i hennes tre ekteskap – Holter til sin død 1786, Ole Christopher Wessel (død 1794) og Marcus Gjøe Rosenkrantz (alle fremtredende embetsmenn), dessuten av svogrene, by- og rådstueskriver i Christiania Peter Arbin og bergråd Iver Neumann (Odal jernverk) og vennene Bernt og Carsten Anker. Det var trolig menn i dette nettverket som hadde organisert hans flukt.

I et brev til Juel 1787 skrev Bernt Anker: “Den Tiid tør komme, at De elsket kan see igien Deres Fædreland.” Men myndighetene i København, som var irritert over opposisjonsånden i Christiania, ville ikke gi Juel amnesti, og 1799 skrev Juel fortvilet til svogeren Rosenkrantz om “det mordiske Stød man har gived mig ved at betage mig min eneste Lykke, mit eneste Ønske og mit eneste Haab at faae min Frihed igjen”.

Jacob Juel medvirket trolig til møtet ved Eda skanse i Värmland 1790, der fire fremtredende nordmenn, bl.a. Iver Neumann, forhandlet med Gustav 3s representant Gustaf Mauritz Armfelt om svensk bistand til norsk løsrivelse fra Danmark. Og det er helt sikkert at Juel 1791 medvirket til at trelasthandlerne i Christiania, uavhengig av det danske diplomati, fikk svensk tillatelse til transitt av tømmer fra Trysil gjennom Sverige.

Jacob Juels livshistorie forteller om hvor egenrådig eliten på Østlandet var i forhold til enevoldsregimet i København. Noen år senere fikk dette miljøet en målbevisst politisk leder i Herman Wedel Jarlsberg

Last Modified 21 Dec 2020Created 16 Dec 2023 using Reunion for Macintosh