GISKE ligger i Giske kommune, Møre og Romsdal. Beliggenheten er på vestsiden av øya Giske.

Dette var blant de eldste herregårdene i Norge. Og her hadde den mektige Giske-ætten, også kalt Arnung- eller Arnmødlig-ætten, sitt utspring. Helt fra 900-tallet og fram til 1582 kan en ubrutt ættelinje følges. Ættens opprinnelse er omspunnet med sagn. Stamfaren, Finnvid Funnen, skal ifølge Arnungatal ha blitt funnet i et ørnereir innsvøpt i silke. Noen av etterkommerne hadde ledd som -arin og -arn i navnene, noe som rett og slett betyr ørn. Den første av denne ætten som en vet bodde på Giske var Torberg Arnesson, bror av Kalv Arnesson på Egge og Finn Arnesson på Austrått. De var etterkommere i 6. ledd etter Finnvid.

Torberg var gift med Astrid, datter av den mektige hersen Erling Skjalgsson på Sola. I følge sagaen skulle Torberg vært både modig og trofast, men ikke så snarrådig og handlekraftig som sin bror Kalv. Det måtte gjerne være en annen som kunne ta avgjørelsen og gi ordren, først da kunne det handles. Særlig en episode viser dette klart. Astrid lå i fødsel. Det ble en hard fødsel, og vanlig jordmorhjelp strakk ikke til. I sin store nød ville Astrid ha hjelp av en prest, men det fantes ingen i nærheten. I havn like ved lå en islandsk høvdingsønn, Stein Skaftesson, med skipet sitt. Han hadde en ung islandsk prest som passasjer. Folk fra høvdingsetet kom ned og ville at presten skulle hjelpe den fødende kvinnen. Presten var ukjent med dette og ba seg unna, men sa seg likevel villig hvis Stein ble med for å hjelpe til. Slik ble det, de gikk så opp og hjalp til. Barnet, ei jente, ble forløst, og presten døpte henne. Stein ga i tillegg barnet en gullring. Astrid lovte da at om Stein noen gang kom i nød og fare så skulle han komme til henne, hun skulle hjelpe ham. Stein dro så til Nidaros for å treffe kong Olav. Kongen var ikke alltid den enkleste å blidgjøre, Stein er uvøren, og det kom til fiendeskap mellom dem. Etter dette ble Stein holdt tilbake i Nidaros mot sin vilje. Men en natt rømte han fra kaupangen bare til fots. Etterhvert kom han til Orkdalen. Der drap han kongens årmann, som nektet ham losji. Han tok deretter en hest som tilhørte årmannen, og reiste så videre mot Møre. For å skaffe seg skyss og losji ga Stein seg ut for å reise i ombud for kongen. En kveld kom han til Giske, og som ved forrige besøk var ikke Torberg hjemme. Astrid tok godt imot ham, og nå krevde han at hun skulle holde lovnaden sin. Stein fortalte så om fiendskapen med kongen, drapet, hestetyveriet, og de falske utsagnene om å reise i kongens ærend. Kong Olav hadde dessuten lyst ham i utlegg for dette. Astrid var ikke redd av seg, hun holdt fast ved det hun hadde lovet. Hun ba Stein bo hos seg, og hun stelte med han som en kjær gjest.

I mellomtiden hadde Torberg fått høre hvordan Astrid hadde stelt seg hjemme på Giske. Som lendmann var hans oppgaver klare, han pliktet å fengsle drapsmannen Stein. Deretter skulle han føres til kongen for å få straffen sin. Torberg dro så hjem til Giske og fortalte Astrid hva han hadde tenkt å gjøre. Men da fikk han svar fra henne, enten skulle Stein ha fristed på Giske, eller så kom hun til å reise sin vei og ta med seg odelsgutten, Eystein Orre. Torberg ga etter for sin kones sterke vilje, og viste seg nå modig fordi andre hadde tatt avgjørelsen for ham. Han dro så til sin bror Finn og krevde hans hjelp, men ble hånet for det skjørteregimet som rådde på Giske. Så tok han veien til sin yngste bror Arne, men han var heller ikke lysten på å våge liv og gods for å hjelpe en fredløs islending. Deretter sendte han bud til Kalv om hjelp. Og som vanlig var han den rådsnare og så ja med en gang. I mellomtiden hadde Astrid sendt bud til sin far på Sola, og hennes brødre Sigurd og Tore ble sendt nordover til Giske med skip og væpnet mannskap. Det hadde nå gått opp for Finn og Arne at Kalv her hadde sett rett. Bare ved et ubrytelig samhold og uredd framgang kunne en berge ætten fra uføret Astrid hadde ført den opp i. Med seks skip og 540 mann dro de nå inn til Nidarholmen. I kaupangen ble det ordnet ting med kongen. Styrken ute på holmen var et argument som ikke var til å komme forbi, og Olav ga etter i hovedsaken at Stein måtte få fare i fred. Det vart så pyntet på kongens nederlag. Arnungbrødrene, utenom Kalv, svor lydighet og troskap til kongen for ettertida.

Så gikk det noen år, og Olav Haraldsson måtte gjennomføre en ganske ydmykende flukt fra Norge. Med på denne rømningen fulgte brødrene Torberg, Finn og Arne. I halvannet år var Torberg rømling i Gardarike. I 1030 kom han sammen med Olav tilbake til Norge, og kjempet ved kongens side på Stiklestad. Etter dette ble ikke Torberg mye omtalt, og omkring 1050 må han ha vært død. Den neste som overtok Giske var antagelig Eystein Torbergsson Orre.

(Torberg hørte til på øya Giske på Sunnmøre. Han tilhørte en ætt som ble kalt Arnmødlingene. Arnmødlingene tilhørte det som har vært kalt “Kystaristokratiet”, storhøvdinger som var bundet til hverandre ved giftemål og frendskap. Harald Hardrådes saga 45)